Ny Høyesterettsdom om arbeidstakerbegrepet


I en sak som nylig ble avgjort av Høyesterett var spørsmålet om en kvinne som utførte arbeid som avlaster og støttekontakt for familien til en gutt med særlige omsorgsbehov, var å anse som oppdragstaker eller arbeidstaker i kommunen.

Tvisten oppstod da kvinnen fremmet krav overfor kommunen om feriepenger og etterbetaling av feriepenger. For at hun skulle ha krav på dette var det en forutsetning at hun var å anse som arbeidstaker og ikke oppdragstaker for kommunen.

I avtalen med kommunen var det uttrykkelig presisert at kvinnen ikke var ansatt, og at hun ikke hadde rett til feriepenger eller sykepenger fra kommunen. Dette var imidlertid ikke avgjørende, ettersom arbeidsmiljøloven ikke kan fravikes.

Spørsmålet var da om kvinnen var omfattet av arbeidstakerbegrepet som benyttes i arbeidsmiljølovens § 1-8: Bestemmelsen lyder slik:

”Med arbeidstaker menes i denne lov enhver som utfører arbeid i annens tjeneste”.

Høyesterett uttalte at det beror på en skjønnsmessig helhetsvurdering med utgangspunkt i momenter som har utviklet seg gjennom rettspraksis om kvinnen var omfattet av arbeidstakerbegrepet.

Et av momentene Høyesterett pekte på var arbeidstakers avhengige stilling i forhold til arbeidsgiveren og sistnevntes styringsrett i arbeidsforholdet. Etter Høyesteretts oppfatning vil det være tilstrekkelig for å konstatere et underordningsforhold at arbeidsgiveren har rettslig adgang til å utøve ledelse og kontroll. I den konkrete saken fant Høyesterett at selv om kvinnen hadde en viss frihet til å bestemme hvordan oppgavene rent faktisk skulle utføres fra gang til gang, ble det ansett for å foreligge en plikt til å underordne seg kommunens ledelse og kontroll. Dette tilsa at det dreide seg om et arbeidstakerforhold.

Hvorvidt vedkommende stiler sin personlige arbeidkraft til rådighet uten å kunne benytte medhjelpere på oppdraget er også relevant ved vurderingen av om det dreier seg om et oppdragstaker- eller arbeidstakerforhold. Høyesterett fant det klart at kvinnen stilte sin personlige arbeidskraft til rådighet, slik at også dette trakk i retning av at det forelå et arbeidstakerforhold.

At tjenesten ble utført i kvinnens hjem trakk i utgangspunktet i retning av at kvinnen var en oppdragstaker. Dette ble imidlertid ikke ansett for å være avgjørende, og det ble i denne sammenheng vist til at kjernen i oppdraget var å tilby guttens familie avlastning, og ikke å tilby gutten et annet sted å bo.

På bakgrunn av dette kom Høyesterett frem til at kvinnen var omfattet av arbeidstakerbegrepet i arbeidsmiljøloven § 1-8. Kvinnen var dermed frem i saken mot kommunen.